(foto og film kommer)
Fangene på Berg under krigen var delt i fire ulike fangekategorier i kortere eller lengre perioder: jødiske, politiske, svartebørshandlere og straffedømte medlemmer av Nasjonal Samling (NS).
De første som ankom leiren var noe over 300 jødiske menn i alderen 15 til 80 år fra østlandsområdet. Fra slutten av november 1942 etter at flertallet hadde blitt deportert med DS Donau, ble det igjen en gruppe på rundt 60 jødiske menn. Disse var gift arisk, det vil si at de hadde en ikke-jødisk, norsk kone. Martin Meholm og Moritz Gorwitz var to av disse. Fra våren 1943 utgjorde denne gruppa kun en liten del av fangene på Berg.
I februar 1943 kom de første politiske fangene. De kom etter kort tid til å utgjøre den største andelen av fangene. Denne gruppen var såkalte «jøssinger», det vil si folk som tydelig hadde markert at de var mot NS og nazismen, i ord og handling. Fangene kom fra alle yrkesgrupper.
Det var også et varierende antall personer som ble tatt som gissel. Årsaken var ofte at nære familiemedlemmer som var etterlyst av tyskerne på grunn av illegal virksomhet. Mange av gislene hadde en sønn som hadde flyktet til Sverige, eller som hadde gått i dekning i en av Milorgs mange celler i skogene på Østlandet. I begynnelsen av 1945 ble rundt 200 gisler overført fra Grini til Berg. En av disse var Leif Gjermundrød fra Tønsberg. Han hadde mistet en sønn, Leif Anker Gjermundrød, da panserskipet Norge ble senket i Narvik 9. april 1940. Og i 1944 ble han arrestert og tatt som gissel fordi tysk sikkerhetspoliti mistenkte en annen sønn, Torstein, var med i Milorg og hadde flyktet til Sverige.
En tredje grupper var de som var tatt for å drive ulovlig omsetning av varer, såkalt svartebørshandel. De var ikke spesielt populære blant de andre fangene. Denne kategorien kom til Berg i første halvdel av 1944. Denne gjengen med fangene ble flyttet fra Berg i begynnelsen av 1945, og inn flyttet de nevnte gislene overført blant annet fra Grini.
Den fjerde gruppen med fanger var medlemmer av NS, eller tidligere frontkjempere, som av ulike årsaker hadde kommet på kant med partiet eller brutt loven. Det kunne være alt fra politisk uenighet, konspirasjon med NS-sentralt til økonomisk kriminalitet som underslag. Dette var en fangekategori som etter hvert skulle bli utfordrende for de politiske fangene på Berg,
Noen få av disse NS-fangene virker det som kom godt overens med de politiske fangene, slik som Carl Henrik Løvstad, et NS-medlem som ble kritisk til partiets politikk, sa sin mening om det, og ble dømt for statsfiendtlig virksomhet. Han fikk gode referanser fra sine medfanger, og en forholdsvis mild dom etter krigen, og ble med i oversikten over fanger i boken om Berg interneringsleir, Quislings hønsegård, fra 1947.
Andre av NS-fangene som Håkon Lærum, fikk rykte på seg å være angivere, og fikk mindre rosende omtale etter freden med dertil strengere dom under landsviksoppgjøret.
I boken «Quislings hønsegård» fra 1948, skriver Sverre J. Herstad om et par av disse NS-personlighetene:
«Da belegget øket og en fikk NS-folk som kollegaer blant brakkesjefene, da ble det bent fram uutholdelig. Først banditten og frontkjemperen Osvald Kristoffersen fra Stavanger – en slu og farlig fyr overfor hvem en i utpreget grad måtte gjøre gode miner til slett spill, slå an en kameratslig tone og under ingen omstendigheter betro ham noe som helst av mer eller mindre illegalt som hørte med jobben».
Om Osvald sto det følgende omtale i forbindelse med avhørene av ham sommeren 1945:
«Osvald Kristoffersen, mekaniker, ville ikke forklare seg i forhørsretten i juni 1945. Han ble tiltalt for å ha deltatt som frontkjemper på hirdens side, samt å ha tjenestegjort i de væpnede organisasjoner hirden og hirdens bedriftsvern.»[1]
En av de mer beryktede fangene omtalt i kildene om Berg internerigsleir, var Torstein Nakkerud. Han ble omtalt i Østlands-posten, torsdag 5. august 1948, under overskriften «En nazistisk forbryter»[2]
Stapomannen Torstein Nakkerud var særlig nidkjær. Selv nazistene tok avstand fra hans simple tyverier i 1944. En farlig Stapo-mann fra nazitiden Torstein Nakkerud, står for Oslo lagmannsrett tiltalt for en rekke forbrytelser. Nakkerud brukte under okkupasjonen urettsmessig navnet Henrik Thaulow. Statsadvokat Paal Fredriksen er aktor og oversakfører Wolfgang Horn er forsvarer. Det er 40 vitner i saken, I retten opptrer Nakkerud velkledd og svært ubesværet av alle de sorger han var årsak til under krigen. Det er en sjelden mengde dokumentariske bevis i denne saken. Tiltalte har vist en enestående nidkjærhet i sin «tjeneste» og anmeldte alle han kom over med nisselue og lignende utstyr, til og med småpiker som sang «ulovlige sanger». Som postkontrollør på Oslo postkontor misbrukte han sin stilling og stjal varer fra postpakkene i stor stil. Dette førte til at selv nazistene i 1944 tok avstand fra ham og ved politiets særdomstol ble han dømt til livsvarig fengsel. Men han har også en mengde større saker på samvittigheten. Han har foretatt ransakninger, beslag og arrestasjoner og vist en meget brutal innstilling. Ved arrestasjonen av Alf Paulsen på Bryn skjøt han mot inngangsdøren til Paulsens hjem og avfyrte straks to skudd mot Paulsens far, men traff ham ikke. På Nakkeruds oppfordring avfyrte så konstabel Per Dahli flere skudd mot Paulsen senior med den følge at han døde noen dager senere. I oktober 1942 deltok Nakkerud i de skammelige arrestasjoner av jøder som skulle deporteres med «Donau» I 1943 jagde han kommunister i Drammen. Blant hans alvorligste aksjoner er arrestasjonen av Ernst Svenson i 1942 for utgivelse av illegale aviser. Svenson ble dømt til døden og det var frigjøringen som reddet ham. Videre var han med på å arrestere kaptein Roar Breien på Norderhov, Didrik Petersen i Oslo. — Fem mann som lyttet til radio ble tatt i Eidsvoll. I juli 1943 var han aktivt med på å rulle opp den illegale avisorganisasjonen «Victory» Han gjorde alt for å få de arresterte til å røpe seg, bl. a. utga han seg for medlem av organisasjonen. Flere av de arresterte ble underkastet grov tortur.
[1] 1ste Mai, onsdag 13. juni 1945
[2] Østlands-posten, torsdag 5. august 1948
Men det satt også NS-medlemmer av større betydning enn de nevnte, som Roald Dysthe:
«en fremstående nazist, men etter at han var kommet på kant med Quisling, havnet han på Berg der han drev roing på spreng. I begynnelsen av april 1945 holdt han et foredrag for Hûttner i brakkesjef Bjærums nærvær. om nazistenes formastelighet. Da Dysthe var ferdig, var Hûttner en knekket og nedbrutt mann. Hans siste ord var:: «Nå innser jeg at jeg har handlet feil, men jeg skal være mann for å bære den støyten som kommer».
Quislings Hønsegård, side 161
Roald Dysthe var en norsk forretningsmann og vinimportør som hadde blitt kjent i 1930 etter en rettsak mot Vinmonopolets og dets innkjøpsrutiner. Han meldte seg inn i NS etter 9. april 1940 og samarbeidet med personer i Reichskommissariatet. Han fremsto som tyskvennlig og forsøkte å motarbeide Quislingfløyen i NS. Han ble derfor arrestert av statspolitiet i slutten av 1944, og satt fra januar 1945 på Berg.