av Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen. Boken er basert på Moritz Nachtstern sine opplevelser under krigen da han blant annet var fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland. Før han ankom denne leiren, var han først innsatt på Berg interneringsleir, som en av den store gruppen mannlige norske jødiske fanger som satt der fra slutten av oktober til 26. november 1942, før han ble deportert og havnet i Auschwitz. Utdraget er hentet fra side 22 -23 i utgaven fra Spartacus (2006). Boken ble utgitt første gangen i 1949:
Toget stoppet i nærheten av Tønsberg. Avstigning! Fort! Resten av turen fram til Berg foregikk til fots. Vi var om lag 200 fanger som trasket over de sørpete myrene. Våte og trøtte kom vi til denne leieren som tyskerne hadde gitt sine norske åndsfrender lov til å opprette.
Selveste leirsjefen tok imot oss. Det var ingen ringere enn den senere så beryktede og berømte (ikke minst berømte) Lindseth. Tappert og skrevende og med hånda på revolvertaska holdt han en tale for oss. Talen var spekket med strenge forbud og farlige trusler. Det endte omtrent slik: _ Den som forsøker og rømme herfra må være klar over at ti mann blant de andre fangene vil bli skutt. Videre vil hele familien til vedkommende bli utslettet. At han selv vil bli skutt i samme øyeblikk som han blir grepet, behøver jeg ikke å nevne. Nå skal dere få litt deilig mat, mine herrer. Men før dere går inn i brakkene, må dere se å få gjort unna alt som heter doflying. For når dere først er kommet inn, kommer dere ikke ut igjen før i morra tidlig. Tre av. Etter denne oppbyggelige talen ble vi kommandert til å late vannet. Men på latrinene fikk vi ikke gå.
Det var bare to brakker på Berg den gangen. Og for noen brakker. Skitne og gisne og kalde så det grøsset i oss bare ved synet av dem. Rommene vi ble stuet inn i, fireogtyve mann i hvert, var så nakne og tomme som det går an for et rom å bli. Fire vegger, tak og golv, det var alt. Vinduene var ikke bare forsvarlig spikret fast, for sikkerhets skyld var de også beskyttet med piggtrådgitter.
Velkomstretten besto av sur suppe.
Da dørene ble stengt, sto vi i mørke.