(Film og foto kommer – tekst under redigering)
Den gamle og staslige bygningen fra 1700-tallet hadde flere funksjoner under krigen. Her ble fangenes personlige eiendeler lagret, og plyndret. Her festet fangevokterne. Og i samme bygning gjennomførte ansatte i statspolitiet avhør under trusler og tortur.
For mange fange var i «Det hvite hus» de fikk sitt første møte med fangevokterne i Berg interneringsleir. I boken «Quislings hønsegård» fra 1948, beskriver flere av de politiske fangene hva de opplevde i og ved denne bygningen, her noen utdrag:
Forhøret i det hvite hus, hvor jeg ble slått bevisstløs av FInnerud og fikk brukket ribben. Det var imidlertid bare en liten forsma på hva som ventet med på stapokontoret i Sole, der jeg fikk stygg medfart. (Fange Knut Øvreberg, Larvik, gissel)
Synet av dem sm kom tilbake fra forhør i Det hvite hus etter å ha vært under behandling i 2-4 timer (fange Sveinung Trulsrud, lommedalen, fluktforsøk)
Ankomsten med 3.5 time med ansiktet mt veggen til det hvite hus. (fange Rolf Tønnesen, Oslo, illegale aviser)
Mottagelsen i Det hvite hus – i flere timer med nesen mot veggen i regn og blåst. (fange Harry Edvin Sjøstrand, Oslo, illegalt arbeid)
Når ge- eller stapo var på visitt, og gutta kom opp etter forhørene i det hvite hus mørbanket, ofte medbrukne ribben. (fange Leo Lyche, Oslo, Illegale aviser)
Kilde: Quislings Hønsegård, deler gjengitt i nyutgivelse fra 2015.
Behandlingen gitt i «Det hvite hus», gjenspeiler den daglige fysiske og psykiske terroren med trusler om vold, drap, tvang til å utføre meningsløse fysiske oppgaver og likegyldighet for syke eller døende. Det siste var noe lærerskolestudent Jon Dørum fra Elverum, 22 år gammel da han satt på Berg, noterte seg:
Jeg var på skoglaget da Kåsa (Torstein Einarsen Kaasa 1992 – 1944) ble drept. Den likegladhet som leirens befal viste for den forulykkede virket nærmest makabert på oss.
Fra Quislings hønsegård utgitt i 1948.
I boken Nådeløse nordmenn – statspolitiet har forfatter Eirik Veum omtalt flere av episodene der arresterte fanger blir mishandlet grovt av statspolititjenestemenn i Det hvite hus. Flere av avhørene ble utført av ansatte ved statspolitiet i Oslo. I samme bok er det omtale av hvordan fangevokterne gikk løs på fanger med slag, spark og kvelertak.
En annen episode som ble husket av mange var etterspillet etter rømningen til Kjell Hansen, en av de som var dømt for svartebørshandel. Han ble skutt og såret etter å ha blitt arrestert i Oslo. Deretter fraktet tilbake til Berg og kastet blødende inn i en av cellene under kjøkkenbrakken. Der ble han værende i flere uker uten legetilsyn med en kule i kroppeb, men overlevde. Kanskje takket være at det hele tiden ble kastet inn en ny medfange til ham. De gjorde det de kunne for å hjelpe. De blodige klærne tihørende Kjell Hansen ble vist fram til fangene av vokterne som et avskrekkende eksempel.
Forholdene på Berg var under enhver kritikk, og det maten var dessuten ikke noe å skryte av. Herman Levin fra Orkanger satt på Berg i 2,5 år. Han var gift ikke-jødisk, noe som sannsynligvis reddet livet hans. Men selv om han ikke ble sendt til en tysk konsentrasjonsleir, ble han psykisk og fysisk preget av oppholdet på Berg. Da han ankom Sverige i begynnelsen av mai 1945 veide den da 35 år gamle mannen, med en høyde på 1.74 m, og knappe 42.5 kilo i vekt.